Jeg er sannsynligvis en av mange som har fått radikal behandling av en "snill" variant av prostatakreft, og som er meget lite fornøyd med det. Det kan synes som om legens "sucsess-rate" for sin behandling er viktigere enn pasientens livskvalitet i ettertid.
Og, når man forsøker å diskutere dette med alle spesialistene, er det liten sannsynlighet for å komme igjennom. Når kan norske leger forstå at det er pasientens liv og velbefinnende som er viktig, ikke legens "sucsess"?